Tredemølle-økonomi

Min personlige økonomi er omtrent som å være på en tredemølle om dagen; jeg løper som en gææern, men kommer ingen vei.

Vel vel. Så får man kanskje bare gjøre det beste ut av det, sånn som Ok Go gjorde det i sin klassiske tredemølle-video:

Klut er for kjerringer. Ekte karer, sånn

Klut er for kjerringer. Ekte karer, sånn som bruttern, vasker fuglemøkk fra huska med høytrykkspyler... ;-)

Sommerfest med Universitetsforlaget

Er på sommerfest med Universitetsforlaget. I villaen til Aschehoug. Der hvor kjendisene blir dritings en annen gang.

Finanskrisa, kanskje?

Jeg veit jo ikke helt om det er finanskrisa som har gjort denne karen til en gressklipper, men et kult og plutselig motiv var det ihvertfall...

Opp og ned og opp og ned

Tenkte jeg skulle gi et lite referat fra pinsehelga på vestlandet. Thomas og jeg satte oss i bilen ved firetiden på fredag, midt i byn, og når klokka var fem passerte vi Operaen... Mye folk og biler i omløp, virker som om ALLE skulle noe eller skulle et sted. Vi også.

Turen til Stryn skulle vise seg å bli lang, men det var greit, for vi skulle ikke noe annet enn å kjøre bil den dagen likevel. Først valgte vi E6 mot Lillehammer osv som dagens veivalg. Men rett før Gardermoen ombestemte vi oss, og vrengte av og kjørte på tvers til Roa og Gran og sånn, og tenkte vi skulle kjøre om Gjøvik. Men da vi hadde kjørt litt på vårt nye veivalg, vrengte vi av igjen, og valgte Dokka og Valdresflya som vårt definitive veivalg. Og slik ble det. Vi syntes det var et godt valg, vi fikk solnedgangen langs Valdresflya. Vel fremme og opp med teltet litt nedenfor anlegget, og bysselalla etter en kveldspils.

Lørdag morgen er det strålende sol, og varmt, og etter pakking av telt og en liten stor frokost, er det ut og rusle. Vi kjøper enkeltbillett (til 105,- spenn!!!), og tar stolheisen opp. Bretrekket var ikke iorden ennå, så vi måtte gå den biten også. Opp på toppen og klare for SS Norway; vår turfavoritt på Stryn. Turen var fin, men snøen sugde, bokstavelig talt. Det var utrolig trått, og det er vanskelig og ikke SSÅ moro å kjøre. Dermed, vel nede, bestemmer vi oss for at det var det, og setter kursen mot Loen. Vi skal opp på Skåla dagen etter.

Kvelden og natta ble tilbrakt i telt litt inn i Loenvatnet (på land, vel å merke). Fantastisk plass. Etter frokost er vi klare for det som skulle vise seg å bli en lang, varm og utrolig slitsom tur opp til Skålatårnet, 1848 moh. Og turen begynner på havnivå! En svett klassiker, dette her. Sekken blir tung med alt man skal ha med seg; skistøvler, ski, klær, vann, mat, kamera, diverse skredutstyr osv osv. Tipper et sted mellom 20 og 30 kg. Og før vi kom til snøen, skulle det gås med joggesko, fordi det var det eneste vi hadde. Vel fremme på ca. 800 moh møter vi snøen, og det skulle bli deilig å få litt lettere sekk i og med at mye av utstyret nå skulle flyttes fra sekken til kroppen. Gleden ble kortvarig for min del. Omtrent 50 meter etter at jeg begynte å gå på snøen, kjente jeg at det var noe galt med utstyret mitt(!). Den ene skrua var borte fra den ene "trekker'n" min (sånne man setter inn i slalåmbindingen for å få fri hæl: lettere å gå). Dermed kunne jeg ikke komme meg opp på toppen med ski på beina. Så det måtte bli beina. Altså joggeskoa.

Sekken ble pakka tilbake til sine 20-30 kg, og jeg tok beina fatt oppover. Det skulle vise seg å bli en seig tur, og jeg var klissvåt og iskald på beina, og veldig sliten når jeg endelig nådde toppen! Jeg synes jeg var i min fulle rett til å være sliten når jeg hadde vassa i råtten snø med tung sekk, i bare joggesko, og bare oppover. Det er ikke engang 10 meter flatt, det er BARE oppover! Velvel. Vi hadde gått litt tom for både vann og næring på vei oppover, så når jeg fant en Imsdal-flaske halvfull med vann rett under toppen, så kom den godt med. Takk til den uheldige mister'n, det var snilt å være så klønete!

Belønning for strevet var den fantastiske utsikten, og tanken på at nå skulle det kjøres ned igjen på ski. Og for en nedkjøring det ble! Helt utrolig fett å sette utfor i de kulissene!! Vel var jeg sur i beina, men det gikk veldig greit. Skituren ned tok: 15 minutter. Altså, hele turen i alt, bestod av 10 timer trasking, og et kvarters skikjøring. Hvis noen roper galskap, så skjønner jeg det... Men for oss som er glad i sånt, så er hele turen en opplevelse, og alltid verdt det. Hver gang.

Endelig nede på havnivå igjen kjørte vi den lille turen bort til Loenfjord Hotell i Loen, hvor vi møtte Trygve og Karina (Wadahl), og fikk oss et rom med dusj og do. Og middag. Og øl. Det ble en fin avslutning på en strålende dag!

Mandag styrte vi bilen hjemover mot Oslo, og valgte også denne gangen å kjøre om Valdresflya. Da vi nærmet oss Bitihorn begynte Thomas å yppe seg med at vi kanskje skulle ta en tur opp på den også. Bitihorn er et fjell på ca. 1600 moh, men her begynner man ikke på havnivå, altså. Litt motvillig lar jeg meg overtale, og så ble det altså nok en tur med joggesko og tung sekk. Men nå hadde vi fiksa trekker'n med en skrue fra Lom og en tape-bit fra Oslo Sportslager, så da var det mulig for meg også å gå på ski oppover til toppen. Ikke noe å si på utsikten fra Bitihorn heller, og nedkjøringa var vel sånn passe. Men som jeg skreiv tidligere; det er alltid verdt det.

Og så var turen over, og vi kjørte hjem til Oslo med en kjempehelg i minnene, klissvåte joggesko og to stive bein hver.

Bilder ligger her!