18.mai og korka sjampis

Idag kom hverdagen gudskjelov tilbake, etter å ha vært borte etpar dager. Det var deilig å våkne til regnvær, knekkebrød og en korka sjampis i kjøleskapet. (Og sånn for ordens skyld; det ble ikke sjampis til knekkebrødet..., den får hvile seg i kjøleskapet til jeg kommer hjem, ihvertfall.) Dagen igår ble mer masete enn nødvendig, og det hele er oss voksnes skyld. Det å legge opp til bytur med to unger, hvorav én i vogn, og hvor 3 av 4 i husstanden allerede var potte sure etter frokosten, det er å be om bråk. Og det ble det. Undertegnede, den eneste med humøret i behold (red. anm), endte opp med å bære min sønn på 5 1/2 rundt mesteparten av Oslo sentrum, med en jevn strøm av klaging og uffing på skuldern. Min far ledet an mot høye smørbrød på Bristol, og etter å ha krysset barnetoget to ganger med livet som innsats, pløyd oss gjennom uendelige mengder mennesker og andre barnevogner, kom vi endelig frem til Bristol. Kun for å finne ut at det selvsagt var fullt der. Det kunne vi jo egentlig ha gjetta oss til... Dermed gikk ferden videre i mølja, og målet denne gangen var det grønne gresset på den andre siden av barnetoget, på Kontraskjæret. Jeg bærer. Fikk kjøpt med noen baggiser og flaskevann ved en bod utenfor Deli de Luca, og kan endelig slippe løs både tær og unger i gresset. Puster ut.

Etter å ha gjenvunnet en slags ro, setter vi kursen mot bilen og hjemturen, mens klokkene i klokketårnet på rådhuset spiller Fairytale(!). Roen blir desverre kortvarig. Jeg bærer igjen.

Endelig hjemme igjen spratt vi voksne sjampisen, mest fordi vi syntes vi fortjente det, trengte det, og fordi det så ut som om alle andre gjorde det. Halvparten av barna sover i bilen. Nok en gang finner vi litt ro. Dette varer en hel time. Så kommer borgertoget forbi i gata vår, og vi henger oss på til skolen, sammen med hundrevis av naboer. Her skal alle kjøpe pølser, kaker, brus og is. Og leke. Dette går bra en stund, helt til solstrålen på 5 1/2 finner ut at her var det utrolig kjedelig. –Det skjer ingenting her! Jeg prøvde i en rolig tone å fortelle at det var fordi han satt urørlig i en sandkasse, og at skulle det skje noe, så måtte han røre på seg. Dette var han ikke helt enig i. Festen var over. Vi drar hjem. Jeg bærer.

Etter pølser, is og kaker en hel dag, er det ingen grunn til å lage stor middag, finner vi ut. Litt kveldsmat til unga, litt suppe til de voksne, litt Fairytale på Macen, og så er det endelig en blid og trøtt gutt på 5 1/2 som sovner mens jeg synger andre vers. Hu lille derimot har allerede sovet tror hun, og holder det gående til mor i huset endelig finner ut at nå kan de sove begge to, og dermed, endelig, har roen senket seg for godt. Jeg kan ta meg et siste glass med sjampis, korke resten, og omsider er det bysselalla for meg også.

Velvel. Neste år går vi kanskje direkte til det grønne gresset på den andre siden av barnetoget, og blir der. Noen som blir med?